sommer// del 1

jeg tar bussen ned til sentrum for første gang denne sommeren, og ser at det har kommet et nytt bygg i barcoden på bjørvika. så det er sant; oslo har puls også når jeg forlater byen. det oppleves noe sårende, men jeg antar de øvrige innbygerne må få ha et liv de også. og hus. de trenger hus - og blokker, tydeligvis. for plutselig bare står den der, som om noen har bygd den iløpet av natten. men det har jo gått litt lenger tid enn som så; kanksje noen måneder? nå står det hvertfall der, og jeg vedtar - idet bussen kjører videre - at jeg liker det. det kan få lov til å stå. kjære politikere. det er greit. hilsen meg. det er fint å føle seg viktig på en mandag, spesielt i sommerferien.

etterpå kjøper jeg en melon på nærbutikken og medgir at å spise den overgår følelsen av byråkratisk makt. en av flere grunner til at forvaltning ikke er et område jeg har planer om å satse på. ti meteren på ingierstrand derimot ... der skal det satses, men IKKE dødses. GOD SOMMER alle fine og stygge (lenge leve likestillingen)

(hva er det beste dere har gjort så langt i ferien, hva ville være det beste som kunne hende dere - imorgen, hvor mange drinker har dere drukket siden feriestart og hvor drakk dere dem?)

el-stasjon

med en tequilaflaske under armen og en vinflaske i hånden stotret jeg meg nedover veiene som førte til et nettverk av hytter og venner. og innenfor de massive treveggene stod tiden stille, verden var satt på pause, mens vi levde mer enn vi noen gang hadde kunnet forstille oss med et barns fantasi. kommunikasjon var ikke lenger et hinder, men et middel og ukjente mennesker var potensielle klemmer, danser og våte kyss.

det var ikke oss to disse kveldene, vi bare sniddet hverandre med forsiktige berøringer og ord ladet med muligheter - om noe mer, enn dette. men isteden for å smake på dette noe, danset jeg med en annen en deg, og du med en annen en meg. for det er her i denne tilstanden vi føler oss trygge, det er her vi har levd sammen siden vi først møttes. på perrongen en søndagsmorgen før toget ruller inn på stasjonen for å ta oss med på en reise.

men vi lever her, og vi er glade. trenger man da noe mer. enn dette. enn blikkene og berøringene. er ikke det nok. er ikke det verdt så mye mer.

dronning

jeg er fra oslo sier jeg og smiler pent. i lillehammer er det nok. i oslo er det som å si at jeg er et menneske av kjøtt og blod uten særlig flere tilføyselser. denne byen jeg elsker å hate, men er dypt forelsket i, rommer flere avgrensede posisjoner enn et sjakkbrett. jeg beveger meg på kryss og tvers, frem og tilbake, til alle byens hjørner. omgivelsene skifter fra drabantbyer til hagebyer, fra burgersjapper til a-la-carte restauranter. det er likevel ikke omgivelsene som gjør størst inntrykk - men menneskene jeg møter på min vei. mangfoldet; vi har kanskje ikke mange bønder her i byen vår, men det mangler ikke på svarte springere eller hvite konger.

hvit materie i glassmonter

hun tar tak
rister
og rister
til alt er ute av orden
til vi sitter apatiske i forelesninger
med kjærlighetssorg

forelsket i hverandre
men med
segl på munden

men det legger seg ikke
kaoset

og
snøen

for alt tumler fortsatt
rundt
og rundt

ikke før
om lidt

stormen roer seg
lyset slukkes

og alle tusler hjem
i mørket

men stillheten
fra uttalte berusede ord
holder oss våkne

freedom of speech

vi prater om dagene vi gikk opp og ned oxford street fylt med materialistisk lykke, og kveldene vi rullet rundt i Maridalen med rød bukse, dunkende hjerter og øredøvende rytmisk bass. vi prater om sommerkvelden i juni hvor du løp gjennom skogen med meg på jakt etter en liten hund på rømmen, mens tårene trillet nedover kinnene i strie strømmer. og vi så vidt nevner den formiddagen i august hvor jeg holdt deg igjen med fysisk makt når du ville møte han vi ikke lenger prater om.

vi har kjent hveandre lenger enn vi har pratet med hverandre, men jeg tror vi nærmer oss å ha tatt igjen for tapt tid, for den blir en ubestemmelig enhet når jeg er med deg. og jeg håper det, minst, blir sånn som dette for alltid, for du har lært meg hvordan et vennskap skal føles, hvordan det skal sitte trygt plassert innenfor ribbeina der hverken sjalusi eller egen usikkerhet kan gjøre noen skade.

Dette året og det neste

plutselig ble mine akademiske egenskaper usynlige for det blotte øyet, og isteden en godt skjult hemmelighet under en kappe av lykke. Men med de nye klærne forsvant også lidenskapen i ordene, for meg. Nå er de ikke annet enn fine setninger tredd på en lang snor av ambisjoner og fallitt. Den lykkelige forfatter eksisterer ikke. Eller? Jeg har funnet mitt litterære prosjekt. Knausgård skriver seg dypt inn i sine egne sår. Han skjærer de opp, igjen og igjen, for oss. Han vil ydmykes, nærmest utslettes av sin egen ynkelighet. Jeg elsker bøkene, men deler ikke troen på at det er eneste vei å gå. Også lykke kan sjokkere. Ingenting er mer surrealistisk enn genuin lykke på steder den ikke er skapt for. Jeg har grodd lykke i mørket siden jeg var 10, og endelig har den slått blomst.

lillyhammer

jeg hørte ikke etter når menneskene rundt meg
og på skjermene pratet om deg
så hjertelig og varmt

alt jeg visste var at du var så jævelig kald
så jævelig kald trodde jeg du var
at du ville fryse mine ord til lykestolpen i høstmørket
og aldri la meg gå

men, jeg tok feil

jeg går i sirkler på rommet av rastløshet
fylt med en varme som brenner inne i meg
når jeg tenker på deg
og at
jeg ikke vil la meg gå
til grunne
mer

fordi du er kjærligheten selv
og du har gitt meg nytt liv

liker du han?

om nettene får jeg ikke sove fordi jeg vet du vil ha meg. all tvil er forduftet og det som står igjen er seksualiteten. bilder jeg aldri har tatt eller ønsket printet fyker over netthinnen og jeg tenker at om noen kunne hacket hjernen min nå hadde karrierern min vært over. du ser meg dypt inn i øynene med et fjernt blikk, og med en tydelig stemme som dunster sterkt av alkohol sier du; "jeg hadde elsket og ha deg, vet du det?" jeg ler det bort, sier du er full, og gir deg en klem i det jeg skal ta heisen ned og bort. "ikke gå da, bli her", sier både munnen og hendene dine som spenner seg i et hardt grep rundt mine. jeg rev meg løs den kvelden, og har angret på det hver natt siden. til neste fest tar jeg med meg en cocktail av forhåpninger, selvtillit og sårbarhet.

 

feighet

jeg kjenner den rue og varme følelsen av papir mot hud, mens hånden glir, noen ganger grasisøst, andre ganger bryskt og hardt forbi, mens den etterlater seg en stabel av bokstaver og følelser, for ikke å snakke om et tårn av meninger jeg kan stå for, men ikke har - og digresjoner, masse digresjoner, som evner å mykt og forsikte innsvøpe teksten i en tåkesky, en ufrivillig sensur der mine latterlige meninger, patetiske følelser, og uinspirerende ideer blir uhåndgripelige for deg, på denne måten, ved ikke å avslutte noen av mine påstartede tanker, forhindrer jeg at du ser igjennom min utilstrekkelighet, sikrer jeg at du blir fanget i ordenes tempo- og glemmer dets innhold, eller fravær av dette

2 timer og 15 minutter

Jeg så "den store skjønnheten" på victoria kino og spiseri en dag her i sommer. På skjermen foran meg spiltes det av nydelige bilder av Roma by, akkompagnert av tunge beats og vulgært språk. Filmen fant veien ned gjennom lungene mine, over i blodårene, før den startet sin rundreise i kroppen min. Alle mine kriker og kroker ble fylt med dens visulle pomp og prakt. Det var likevel en noe lang film; jeg studerte støvkornene i luften, et øyeblikk.

siste dag i juni

det er viftende armer, oppgitte blikk og rumlende mager, men heldigvis også lykkelige gjester som ler hjertelig til alle døgnets tider mens glassene jevnlig heves, senkes, skiftes ut, og stables. jeg stabler og stabler dem, til høye tårn, som til slutt passerer ozonlaget og knuser i tusen biter; lyden av sommeren tyvefjorten. det er sommeren jeg skal oppleve så mye, og tjene penger, samtidig. og det er litt av et presisjonsarbeid. før vakten kl. 15 rekker jeg som regel minst et bad i havet, to kopper kaffe, samt et kapittel i boken jeg for øyeblikket leser. en dag rommer både følelsen av plikt og frihet. når jeg er fri til å gå hvor jeg vil, prøver jeg etter beste evne å åpne alle sanser og suge til meg omgivelsene:

jeg ser på fasadene til murhusene i inkognitogata, og damen som går med louboutins kl. 12, i samme strøk. jeg hører dessuten på den skingrende lyden at den blå trikken er på vei ned til solli plass, for å slippe av en drøss med kaffetørste osloborgere, lenge før den passerer hjørnet. som disse andre osloborgerne, kjenner også jeg på duften av kaffe. det er ikke til å komme utenom, når den ligger som et fjærlett lag over byen vår. denne kaffedunsten gir meg en anelse om at det ikke bare er jeg som har det sånn, at hver eneste dag rommer både planer og muligheter. planer om å tjene penger, samt muligheter til å bruke de på opplevelser av mye større verdi. jeg liker å se på det som investering.

sommernetter

vi hopper mellom tepper og latter før vi forsvinner fra venner, og inn i mørket mellom trærne med hver vår flaske i hendene. vi løper omkapp med bilene som suser oppover veien under lyset fra gatelyktene mens vi slukes av sommernattens muligheter. vi flyter inn og ut av dører vi ikke skulle kunne kommet gjennom, veksler mengsløse ord med meningsløse mennesker, mens vi hører lyden av forførende beats. men ingen forfører oss. vi forfører bare hverandre, i sentrum av stirrende blikk og tafsete hender. hender som griper oss fast mens vi passerer på gaten, hender som sier "stopp, vent, jeg vil ha deg", besvares med en håndflate som sier "take a shot for me".

jerk

som en gjeng forvirra gorillaer
løper de stressa rundt
og rundt
i sirkler

gutta jeg liker
gutta jeg ikke liker
de går etter det de andre liker

de leker alfahanner
men klarer faen ikke å bestemme om midjen din er
liten nok
og puppene
store nok

på egenhånd

med blomster i håret

dørene til skolebygget slås igjen bak oss mens vi går etter duften av sommer.
bekymringer knyttet til eksamner, arbeidskrav og karakterer preller av som forbrent hud.
på kvelden drikker vi enorme mengder alkoholholdig væske mens vi svinger på kroppene våre.

vi gjemmer verdisaker i bh'ene og glemmer at vi har lagt det der
vi tar hverandre i hendene
vi tar hverandre i hendene og løper sammen med sjanglende steg på

høye heler

og polerte sko

vi blir kjent med kroppsvekten til hverandre og gjenopplever følelsen av hud mot hud
vi er litt ekstra dristige. det går fint. det er ikke så farlig. vi skal ikke møtes imorgen,

hangover og med kaffen i den ene hånden og lovboken i den andre.

om vi møtes er det til lyden av klikkende kofferthjul fra en alt for tung koffert,
fylt med minner fra det beste året vi noensinne har hatt.

kontaktannonse [fuck tinder]

jeg vil

tømme lungene for all luft
før jeg kollapser som en blemme på gulvet
hvor jeg kryper meg sammen til en liten haug
så han ikke ser meg
før jeg spenner ben på han
og lugger han så hardt at også han skriker
først av smerte så av nytelse
en fredags morgen før kaffen
og avisen fordeles rederlig mellom oss
på harde trestoler og til lyden av p1

(jeg vil ha kjæreste)

det krever mot å ta tilbake frastjålet lykke

jeg samlet mest mulig luft i lungene, før jeg låste døren og hørte grusen knase. jeg visste jeg bedrev risikosport. og ganske riktig; senere den samme kvelden lå jeg i skyttergraven og ristet i takt med beaten. jeg kjente vinden av bombene som falt fra klar himmel, mens tankene løp som trommestikker og den tykke grå luften gjorde det vanskelig å puste. det var like før det gikk galt. men like fort som mørket omsluttet meg, returnerte virkeligheten slik jeg husket den. i lyset fra en 60watts pære malte jeg på meg skjønnhet og lykke før jeg tillot meg selv å ankomme festen jeg skulle vært på for mange timer siden. ingen klaget, ingen spurte, alle danset. vi danset til beaten mens vi så ikea-vinglass, iphoneskjermer, Jägerflasker og en rekke feilaktige førsteinntrykk knuse rundt oss. og mens ingen fulgte med helte jeg de dyre dråpene med opptjent lykke over på en liten flakong verdt mer enn jeg noen gang vil tjene som advokat. 

han

jeg tenker faen
nei: FAEN
det er det jeg tenker:

at han er i meg fortsatt
opptar meg
som en besettelse
tenker jeg på hva han tenker og
ikke tenker

hvilken boks jeg er plassert i
og hvor mye et signal betyr etter drønnende

stillhet

tenketank

Har du tenkt på at; Vi tar det som en selvfølge å våkne på samme sted som vi la oss ned. At vi tar det som en selvfølge at de samme menneskene eksisterer i verdenen vår når vi åpner øynene. Når vi drar bort dyna og setter de barbeinte føttene på det kjølige gulvet. At de ikke er byttet ut. Med noen andre.

Jeg tenkte på det når jeg våknet i dag.

begjær

hans berøring kan vekke meg fra den dypeste beruselse og den kan sende elektroniske signaler gjennom kroppen i en slik hastighet at det uten tvil er fare for hjertesvikt. og jeg tenker: er ung KJÆRLIGHET ønsket om å ta hverandre hardt som i en erotisk drøm mens alt øyeblikkene fylles med er elektrisiteten fra sjenerte smil og distansen mellom trestolene i kantinen til et skittent laken og grådige lyder et sted langt der borte?

frykt

vi er så redde alle sammen. for alt sammen. jeg går i vinden fra den hver dag. frykten. kjenner den kile meg på armene. men jeg ler. for du kan faktisk være lykkelig og redd samtidig. du kan kjenne fotfestet glippe uten at det skyver deg nevneverdig ut av balanse. og om det verste skulle skje. hva så? du reiser deg. alltid. hva skulle du ellers gjort, ligge der av egen vilje. [flatt på bakken. uten bevegelse. med alt det vi frykter. kulden. ensomheten. ydmykelsen]. nei. la oss marsjere i tog! la oss ta over gaten med brask og bram! for i år vil jeg ikke å være redd for frykten lenger! jeg nekter å la den binde meg, forstumme meg, temme meg. jeg vil skrike høyt på t-banen, korrigere dumme meninger på bussen, ha orgasme på toget og møte fremmede på trikken. fremmede jeg kan tilbringe 2014 med - som vil være med på galskapen, og la fornuften[frykten] ligge igjen der vi møttes. på holdeplassen for nye opplevelser.

hva skulle du ønske du turte?og hvorfor tørr du det ikke?

å drikke sammen er noe av det mest intime en kan gjøre

jeg klarer aldri å nyte dagenderpå. for de svarte hullene i hukommelsen blir større og større, flere og flere, og de spiser meg opp, til alt som er igjen er tvilen på alt. jeg husker: dører som åpner seg, som fører inn i varmen, der de venter på meg. der de henter stoler til meg. prater med meg, og ler med meg.jeg husker: fremmede jenter jeg først ler av, men siden løper gatelangs med, lykkelig, rusa på livet (og x antall glass vin) for jeg drikker alltid vin, for å huske. men blir alltid tilbudt sprit for å glemme. så: fortalte jeg han jeg liker, at jeg liker han- eller bare lo jeg dumt av de dumme kommentarene hans. Og: hva med han som ble med til porten men ikke lenger, var han kjekk. ville jeg snudd meg etter han på gaten, eller utvekslet blikk med han på bussen. jeg vil ikke glemme. men menneksene som kvelden før var en åpen bok, er kastet i varetekt på ubestemt tid sammen med sidene vi leste sammen/minnene/de sorte hullene. og boken dras ikke frem igjen før glassene igjen heves og ordene flyter fritt.

drikker du for å huske eller glemme, blir du grov, sukkersøt eller cocky, og hva drikker du??

 

limbo

Hver kveld sverger jeg på at jeg skal snu døgnrytmen. Jeg skal stå opp kl. 06.00 og gå ned alle de mørke glatte bakkene til elixia helt der nede på strandtorget. men så er jeg så alt for glad i disse nattetimene, med popcorn og appelsinjuice. svenske sanger om kjærlighet jeg ikke klarer å gripe tak i, og fine fine blogger skrevet av jenter jeg ikke kjenner, men kjenner bedre enn noen som står meg nær. Det er disse stundene i limbo, hvor tankene er ute av kontroll, snurrer ukontrollert og fritt, faller i fritt fall, og blir hentet opp igjen før setningen er over - punktum. Men jeg angrer aldri, selv om jeg lover mye, og lyver mye rundt kl. 22.00. for det er så forbasket fint å sitte med seg selv å bare være. da er det ikke så farlig å være alt det jeg er; krøller, grønne øyne, pupper i str. 75b (og c, de er forskjellige), kronisk bitchface (med vilje), lakkede tånegler, flere hemmligheter enn jeg klarer å huske, og jomfrudommen da.

hvem er du?

 

helligdagene

På et vis savner jeg det; dagene med så mye å gjøre, så mye følelser - så mye opp og ned. Når stillheten legger seg etter eksamen, inntar vennene mine horisontal positur. De tar pause. Det passer meg dårlig. Kontrastene binder dagene sammen- gir meg evnen til å skrive, til å observere, ta inn over meg omgivelsene, hendelsene, menneskene og pausene. Sette pris på dem. Når alt står på vent mister dagene noe av magien. De glir inn i hverandre til en tåke av tett luft og dårlig samvittighet. Vil du høre en hemmelighet? Jeg leser i det stille, under dynen om natten. Setter teen på gulvet mens jeg fyller sengen med markeringstusjer, notatbøker, post it lapper og en tilfeldig samling penner.  Jeg arbeider. Noen ganger er det juss, andre kvelder er det filosofi eller literatur. Stearinlysene som fyller rommet gjør meg lykkelig, men ingenting gir mer glede enn inspirasjonen fra kunnskap

- og trangen den gir til å skape noe, om så ikke mer enn noen setninger, på en bortgjemt liten blogg.

Skrevet: Kl. 03.00 natt til tirsdag. Imorgen er det storslagent julebord, men søvn er for pyser.

en tirsdag et sted mellom høst og vinter

på vei; luften er kald og stryker meg forsiktig på kinnene mens jeg trasker nedover gaten som fører til bunnen av bakken der bussholdeplassen ligger. på veien løfter jeg beina litt høyere enn vanlig for ikke å få råtne blader på de nye uggsene og det fører til at jeg nesten tryner på den glatte asfalten - 3 ganger. først; mørket i soverommet om morgningen på denne tiden, så; en rød himmel som dukker opp utenfor vinduet som et teppe over tretoppene der ute i bakken, mens jeg svinser og svanser i morgentåka. nå; lykke på lesesalen med kald kaffe og gladpop. de korte øyeblikkene hvor det bare klaffer alt sammen (mestringsfølelse, og snap fra han som får deg til å smile innvendig bare du ser'n, samtidig), og man tenker at man må lagre en sånn følelse som det før'n er borte; det er hva dette er. et forsøk på å sette ord på uventet glede på en passe kald tirsdag - 3 dager før eksamen.

Fylla

Jeg går på fylla og tenker ikke på deg.
Drar den så sykt langt.

Danser i en blomsterkjole og tynne strømpebukser på brennis. Tenker at jeg er i Paris, London, Berlin.
En pulserende storby med varme og kaldhet glidende inn og ut av hverandre. Men jeg er i fuckings lillyhammer - og det er kaldt.
Ikke at jeg senser det mens jeg er lykkelig.

Ikke nå.

Nå kjenner jeg bare hender på hoften min. Grådige hender som vil ha mer.
Men selv i fylla er jeg så jævelig tekkelig. Jeg gir faen, mens jeg kalkulerer risiko og glede med stor presisjon.

 

Follow my blog with Bloglovin

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » Mars 2015
hits