Dette året og det neste

plutselig ble mine akademiske egenskaper usynlige for det blotte øyet, og isteden en godt skjult hemmelighet under en kappe av lykke. Men med de nye klærne forsvant også lidenskapen i ordene, for meg. Nå er de ikke annet enn fine setninger tredd på en lang snor av ambisjoner og fallitt. Den lykkelige forfatter eksisterer ikke. Eller? Jeg har funnet mitt litterære prosjekt. Knausgård skriver seg dypt inn i sine egne sår. Han skjærer de opp, igjen og igjen, for oss. Han vil ydmykes, nærmest utslettes av sin egen ynkelighet. Jeg elsker bøkene, men deler ikke troen på at det er eneste vei å gå. Også lykke kan sjokkere. Ingenting er mer surrealistisk enn genuin lykke på steder den ikke er skapt for. Jeg har grodd lykke i mørket siden jeg var 10, og endelig har den slått blomst.

9 kommentarer

zipony

30.12.2014 kl.01:04

wow, dette ga meg egentlig en del å tenke på. hm, vet ikke.

Weronika Ellen Irena

02.01.2015 kl.11:32

for en herlig tekst!

Hulderheimen

07.01.2015 kl.01:18

Ikke dårlig, gratulerer så mye.

Linda

05.02.2015 kl.13:44

hva er ditt litterære prosjekt? hvilken vei vil du gå?

og, jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk så lyst til å spørre deg om hvilke norske bøker/forfattere du liker best (akkurat her, akkurat nå).

Victoria

05.02.2015 kl.21:53

Fantastisk fint!

likegyldighet

13.02.2015 kl.00:54

Victoria: <3

likegyldighet

13.02.2015 kl.01:14

Linda: det vanskligste. å få det til - det å skrive om det nøytale. hverdagen. tankene som flyter inn og ut av hodet mens du venter på bussen. også de gode minnene er intressante for meg. og da mener jeg ikke bryllup og det å bli kreftfri, men mer i retningen av at han du har et øye til smiler lurt til deg, eller at vennene dine feirer deg i kantinen når du har bursdag.

naturlig nok er det forfattere som prøver på dette som er mest intressante for meg. den første jeg leste var tomas espedal; han har æren for at jeg har fått en kjærlighet for norsk samtidslitteratur. deretter begynte jeg å lese knausgård, som jeg også liker godt. selv om jeg som nevnt her i teksten synes han har et vell pesimistisk perspektiv i bøkene. min siste kjærlighet er boken "deilig er jorden" av marit tusvik. hun klarer å beskrive en stemning så realistisk at jeg får gåsehud. det hun og knausgård dessuten har til felles er at de begge har jeg-personer som er barn/ungdommer. når dette funker. er det så sykt bra. å lese sånne tekster vekker så mange glemte minner en selv har fra den tiden.

Linda

04.03.2015 kl.15:35

åh! jeg så ikke svaret ditt før nå!

det kan jeg være enig i, de små tingene er viktige. det er liksom hele fundamentet for å kunne leve fra dag til dag, detaljene.

jeg har ikke lest noe av marit tusvik, kanskje jeg skal gjøre det i vår? jeg hadde noen fordommer mot knausgård før jeg i det hele tatt ga ham en sjanse, jeg eier bare en av bøkene hans og har bare lest noen sider. nå venter jeg bare på nysgjerrigheten som skal motivere meg til å lese mer av det han har skrevet, kanskje kommer den med mildværet. det med espedal er gjenkjennelig, jeg hadde en pangforelskelse da jeg leste min første bok av ham. og nå nylig - ung jente, voksen mann av eline lund fjæren (har du lest hennes siste bok?). og parissyndromet av heidi furre. det er så mange gode bøker der ute. skal du gi ut bok, eller har du gitt ut bok? jeg håper det.

likegyldighet

15.03.2015 kl.12:16

Linda: jeg har bare lest den ene boken av henne, men jeg er hvertfall blitt sulten på mer. det var en perfekt balanse i den boken, som jeg ikke har opplevd å komme over på lenge. mitt utgangspunkt for å lese knausgård var at alle syntes å ha en mening om han, og at jeg også ville ha det - derfor ble utrolig overrasket når jeg innså hvor dyktig han faktisk er. det er utleverende bøker, men ikke på den måten jeg trodde, for mest av alt utleverer han seg selv, uten noen form for sensur. i den første boke klarte han å plassere meg inne i hodet på hans 15 år gamle "seg", i verste pubertetesalder. jeg vet ikke med deg, men jeg ville ikke klart å dele tankene jeg hadde på den tiden - uten å sensurere. han på sin side er bare dønn ærlig, og jeg elsker det.

jeg har ikke lest hverken fjæren eller furre, men takk for tips! selv leser jeg "en av oss sover" av Josefine Klougart, akkurat nå. espedal sa skrivingen hennes reddet livet hans, så da måtte jeg jo bare.

det er det fineste komplimentet du kunne gitt meg; det er jo en drøm. men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. så nei, jeg har ikke gitt ut bok - enda. hva med deg selv?

Skriv en ny kommentar

hits